2. november feiret minnet om alle trofaste

Helligdag for 2. november

Historien om minnet om alle trofaste gikk

Kirken har siden eldgamle tider oppmuntret til bønn for de døde som en handling av kristen nestekjærlighet. "Hvis vi ikke brydde oss om de døde", bemerket Augustin, "ville vi ikke ha for vane å be for dem". Likevel holdt førkristne ritualer for de døde et så sterkt grep om den overtroiske fantasien at en liturgisk markering ikke ble observert før i tidlig middelalder, da klostersamfunn begynte å feire en årlig bønnedag for avdøde medlemmer.

I midten av det 2. århundre bestemte Saint Odilus, abbed i Cluny, Frankrike, at alle Cluniac-klostre tilbyr spesielle bønner og synger De dødes kontor den XNUMX. november, dagen etter All Saints 'Day. Skikken spredte seg fra Cluny og ble til slutt vedtatt i hele den romerske kirken.

Festens teologiske grunnlag er anerkjennelsen av menneskelig svakhet. Siden få mennesker når fullkommenhet i dette livet, men heller går til graven som fremdeles er preget av spor av syndighet, synes det å være en periode med renselse nødvendig før en sjel kommer ansikt til ansikt med Gud. Trent-rådet bekreftet denne tilstanden. på skjærsilden og insisterte på at de levendes bønner kan øke renselsesprosessen.

Overtro festet seg lett til overholdelse. Middelalderens populære tro mente at sjeler i skjærsilden kunne dukke opp denne dagen i form av hekser, padder eller vitser. Mattilbudene på graven lette angivelig resten av de døde.

Observasjoner av mer religiøs karakter har overlevd. Disse inkluderer offentlige prosesjoner eller private besøk på kirkegårder og dekorasjoner av graver med blomster og lys. Denne ferien blir observert med stor glød i Mexico.

refleksjon

Hvorvidt vi skal be for de døde er et av de store sakene som skiller kristne. Forferdet over misbruk av avlat i sin tids kirke, avviste Martin Luther begrepet skjærsilden. Likevel er bønn for en elsket, for den troende, en måte å slette all avstand, til og med døden. I bønn er vi i Guds nærvær i selskap med noen vi elsker, selv om vedkommende møtte døden foran oss.