Hvordan du ber i stillhet, hvisker Gud

Gud skapte også stillhet.

Stillhet "runger" i universet.

Få er overbevist om at stillhet kan være det mest passende bønnespråket.

Det er de som har lært å be med ord, bare med ord.

Men han kan ikke be med stillhet.

"... En tid til å være stille og en tid til å snakke ..." (Forkynneren 3,7).

Noen, men til og med betinget av den mottatte opplæringen, tid til å være stille i bønn, og ikke bare i bønn, kan bare ikke gjette det.

Bønn "vokser" i oss på en omvendt proporsjonal måte til ord eller, hvis vi foretrekker det, er fremgang i bønn parallell med fremgang i stillhet.

Vann som faller ned i en tom kanne lager mye støy.

Når vannstanden stiger, forsvinner imidlertid støyen mer og mer, til den forsvinner helt fordi fartøyet er fullt.

For mange er stillhet i bønn pinlig, nesten upraktisk.

De føler seg ikke komfortable i stillhet. De overlater alt til ord.

Og de skjønner ikke at stillhet alene uttrykker helheten.

Stillhet er fylde.

Å være stille i bønn tilsvarer å lytte.

Stillhet er mysteriets språk.

Det kan ikke være tilbedelse uten stillhet.

Stillhet er åpenbaring.

Stillhet er dypets språk.

Vi kan si at stillhet ikke representerer så mye den andre siden av Ordet, men det er selve Ordet.

Etter å ha snakket, er Gud stille, og krever stillhet fra oss, ikke fordi kommunikasjonen er avsluttet, men fordi det er andre ting å si, andre fortroligheter, som bare kan uttrykkes ved stillhet.

De mest hemmelige realitetene er betrodd stillhet.

Stillhet er kjærlighetens språk.

Det er Guds måte å banke på døren.

Og det er også din måte å åpne dem på.

Hvis Guds ord ikke ringer ut som stillhet, er det heller ikke Guds ord.

I virkeligheten snakker han til deg i stillhet og lytter til deg uten å høre deg.

Det er ikke for ingenting at sanne Guds menn er ensomme og stilltiende.

Den som nærmer seg ham, beveger seg nødvendigvis bort fra skravling og støy.

Og den som finner det, finner vanligvis ikke ordene lenger.

Guds nærhet blir stille.

Lys er en eksplosjon av stillhet.

I den jødiske tradisjonen, når vi snakker om Bibelen, er det et kjent rabbinsk ordtak, også kjent som loven om hvitt rom.

Den sier slik: “... Alt er skrevet i de hvite mellomromene mellom ett ord og et annet; ingenting annet betyr noe…".

I tillegg til Den hellige boken, gjelder observasjonen bønn.

Det mest, det beste, sies, eller rettere sagt usagt, i intervallene mellom ett ord og et annet.

I kjærlighetsdialogen er det alltid et usigelig som bare kan leveres til en dypere og mer pålitelig kommunikasjon enn ordens.

Be derfor i stillhet.

Be med stillhet.

Be om stillhet.

“... Silentium pulcherrima caerimonia ...”, sa de gamle.

Stillhet representerer den vakreste riten, den mest grandiose liturgien.

Og hvis du virkelig ikke kan unngå å snakke, godta likevel at ordene dine blir svelget i dypet av Guds stillhet.

Guds hviske

Snakker Herren i lyd eller stillhet?

Vi svarer alle: i stillhet.

Så hvorfor blir vi ikke stille noen ganger?

Hvorfor hører vi ikke så snart et hvisk av Guds røst høres i nærheten av oss?

Og igjen: Snakker Gud til den urolige sjelen eller til den stille sjelen?

Vi vet godt at for slik lytting må det være litt ro, litt ro; man trenger å isolere seg litt fra enhver forestående spenning eller stimulans.

Å være oss selv, alene, være i oss.

Her er det essensielle elementet: i oss.

Derfor er møteplassen ikke utenfor, men inne.

Det er derfor bra å skape en celle med erindring i ens ånd slik at den guddommelige gjesten kan møte oss. (fra læren til pave Paulus VI)