Hengivenhet til de hellige: tanken på Padre Pio i dag 24. november

Den virkelige grunnen til at du ikke alltid kan gjøre meditasjonene dine godt, jeg finner det i dette og jeg tar ikke feil.
Du kommer til å meditere med en viss form for endring, kombinert med en stor angst, for å finne et objekt som kan gjøre din ånd glad og trøstet; og dette er nok til at du aldri finner det du leter etter og ikke legger tankene dine i sannheten du mediterer.
Min datter, vet at når en skynder seg og grådig etter en tapt ting, vil han ta på den med hendene, han vil se den med øynene hundre ganger, og han vil aldri legge merke til det.
Fra denne forfengelige og ubrukelige angsten kan ingenting komme av deg, men en stor tretthet av ånd og umulighet i sinnet, for å stoppe på gjenstanden som husker; og fra dette, da, fra sin egen sak, en viss forkjølelse og dumhet i sjelen spesifikt i den affektive delen.
Jeg kjenner ikke til noe annet middel i denne forbindelse annet enn dette: å komme ut av denne angsten, fordi det er en av de største forrædere som ekte dyd og fast hengivenhet noensinne kan ha; han later til å varme seg opp til god drift, men han gjør det bare for å kjøle seg ned og får oss til å løpe for å få oss til å snuble.

En herre fra Foggia var to og seksti år gammel i 1919 og gikk og støttet seg selv med to pinner. Han hadde brukket bena da han falt fra vognen, og legene kunne ikke helbrede ham. Etter å ha tilstått, sa Padre Pio til ham: "Stå opp og gå, du må kaste disse pinnene." Mannen fulgte alles undring.

En oppsiktsvekkende hendelse som rørte opp hele Foggia-området skjedde med mannen i 1919. Mannen på den tiden var bare fjorten. I en alder av fire år, led av tyfus, hadde han blitt offer for en form for rakitt som hadde deformert kroppen hans og forårsaket ham to prangende hump. En dag tilsto Padre Pio det og rørte den med de stigmatiserte hendene, og gutten reiste seg fra knelderen så rett som han aldri hadde vært.