Medjugorje: den visjonære forteller visjonen om Himmel og helvete

Janko: Vicka, du har en gang fortalt meg det, og jeg leste det også i en notatbok av deg, at den døde i 1981 til dere seere, vår frue viste himmelen; du var alle der bortsett fra Ivan. Du skrev også at paradiset er "usigelig vakkert", med et mangfold av menn og engler. Da du spurte Vår Frue hvorfor hun viste det for deg, skriver du at hun svarte: "For å vise deg hvor vakkert det vil være for alle de som vil forbli tro mot Gud". Du la også til at Ivanka så sin avdøde mor og en annen kvinne hun ikke kjente.
Vicka: Ok. Men hva vil du med dette?
Janko: Ingenting; Dette er greit. Men i et nøtteskall er introduksjonen til vårt nåværende emne. I mellomtiden er jeg interessert i å vite om du kjente igjen noen den gangen.
Vicka: Nei, nei. Ingen.
Janko: Ok, men som en introduksjon til intervjuet vårt, vil jeg også minne deg på dette: Fire dager senere skrev du at Madonna plutselig forsvant, og helvete åpnet seg foran deg. Du så det, Jakov og Maria. Du skrev at det var skummelt; det så ut som et hav av ild; det var mange mennesker inne. Alle svertet ut så de ut som djevler. Du sier at i midten så du en blond kvinne, med langt hår og horn, og djevlene som angrep henne fra alle kanter. Det var bare fryktelig.
Vicka: Vel, her er det. Jeg beskrev hvordan jeg kunne; men det kan ikke beskrives.
Janko: Fruen vår, fortalte hun deg hvorfor hun viste det for deg?
Vicka: Ja, ja; selvfølgelig! Han viste det for oss å vise oss hvordan de som faller der er.
Janko: Fruen vår snakket godt til deg. Det er noe både du og vi ofte glemmer.
Vicka: Men! Hvem kan alltid tenke på disse tingene? Men vi kan ikke engang glemme det vi har sett.
Janko: OK, Vicka. Med dette er vi bare i begynnelsen av det jeg vil snakke med deg om. Vær tålmodig.
Vicka: Hva blir det nå, herregud!
Janko: Det handler alltid om visjonen om himmel og helvete.
Vicka: Hvilket syn?
Janko: Om den tiden da Vår Frue brakte deg og Jakov for å se himmel og helvete.
Vicka: Ok, men jeg har allerede fortalt deg om dette.
Janko: Det er sant; Jeg tørket den av båndet. Så fortell meg noe nå.
Vicka: I detalj eller kort?
Janko: Så mye detaljering du kan.
Vicka: Ok. Det skjedde omtrent femten dager etter visjonen om paradis, som vi nettopp har snakket om; Jeg husker ikke nøyaktig. Jakov og jeg dro til Citluk av en eller annen grunn. Vi kom tilbake rundt tre på ettermiddagen; vi stoppet litt av oss selv [hjemme hos Vicka] og så fortsatte vi til Jakovs hus. Jeg ville gi den til moren hans.
Janko: Så hva?
Vicka: Moren hennes hadde dratt et sted. Umiddelbart før oss dukket Madonna opp; han hilste på oss med å si "Lovet være Jesus Kristus" og sa at han ville ta oss til himmelen.
Janko: Og du?
Vicka: Vi ble redde. Yakov begynte å gråte og gråte. Han sa at han ikke ville gå fordi moren hans bare har ham; så jeg dro dit alene.
Janko: Og Madonna?
Vicka: Han sa ikke noe. Mens vi fortsatt lå på kne, tok hun oss i hånden: meg for høyre og han for venstre; hun plasserte seg blant oss med ansiktet vendt mot oss. Og straks begynte vi å klatre ...
Janko: Der inne i huset?
Vicka: Men ellers hvor? Umiddelbart opp, gjennom taket. Men huset var borte og vi gikk ...
Janko: Hvor gikk du?
Vicka: Hva vet jeg? Jeg følte at jeg skulle opp et sted.
Janko: Var du redd?
Vicka: Du kan forestille deg det. Bortsett fra at det ikke engang var tid til å tenke på det. Vi ankom snart i paradis.
Janko: Så du jorden da?
Vicka: Men hvilket land! Vi har ikke sett det siden vi begynte å klatre.
Janko: Og hvem fortalte deg at det var paradis?
Vicka: Vel, Madonna; hvem ellers kunne fortelle oss?
Janko: Vel, Vicka. Du fortalte meg at Vår Frue hadde ansiktet vendt mot deg, mens hun tok deg opp dit til himmelen. Og så?
Vicka: Da han viste oss himmel og helvete så han hvor vi så. Hvordan kunne han ha gjort noe annet?
Janko: Ok. Fortell meg noe om dette paradiset.
Vicka: Men hva kan jeg si! På dette har du allerede lest og lyttet. Du kan forestille deg det bedre enn meg. En gang etterpå, mens jeg leste den hellige skriften tilfeldig, leste jeg i St. Paul at noe slikt det menneskelige øyet ikke har sett det eller at øret har hørt det. Her har St. Paul fortalt oss alt.
Janko: Vicka, men jeg vil at du skal beskrive det litt for meg. Hvorfor ellers viste Our Lady deg?
Vicka: Jeg visste at du ikke ville forlate meg lett! Vel, her er det. For en liten stund siden, da vi snakket om dette, sa vi at det ikke kan beskrives. Det er noe fantastisk og ubeskrivelig. Alt er fullt av et fantastisk lys ... av mennesker ... av blomster ... av engler ... Alt er fullt av usigelig glede. Med andre ord er det så vakkert at hjertet stopper når du ser på det.
Janko: Ah, altså! Du sa noe. Si meg nå: hvor stor ser den ut?
Vicka: Vil du virkelig at jeg skal fortelle deg det? Hvordan kan jeg fortelle deg det?
Janko: Vel, som du vet det. For eksempel: er det grenser? hvordan er de? og så videre.
Vicka: Grensene? De er der, og de er ikke der. Det ser ut når du drar til stranden; du har helt sikkert vært der. Uansett hvilken vei du snur, er det ingen grenser. Det er liksom ...
Janko: Vel, Vicka. Jeg er virkelig kjedelig, men vil gjerne fortsette. Vi kan gjøre det?
Vicka: La oss gå videre, siden vi startet.
Janko: Ok. Noen sa til meg en gang, og spottet det, at ved å snakke litt om paradis, sa du at det også er en dør. Hva vil du si om dette nå?
Vicka: Vel, det samme sa jeg da. Der, der vi var med Madonna, er det som en tunnel, noe som en dør, og ved siden av er det en mann. Fruen vår fortalte at noen ikke kan komme inn. Også der trenger du et pass ... Alle møter en passasje for å krysse.
Janko: Ok, Vicka; du er virkelig sterk! Det er tydelig at Vår Frue ikke kunne få deg til å se himmelen på en annen måte enn det du bedre kunne forstå. Snarere, da viste han deg noe annet?
Vicka: Vel, jeg har også fortalt deg dette. Han viste oss også skjærsilden og helvete.
Janko: Før skjærsilden eller før helvete?
Vicka: Først skjærsilden.
Janko: Så fortell meg noe om skjærsilden.
Vicka: Kort sagt er det slik. Skjærsilden er et mørkt, dystert rom mellom himmel og helvete. Full av noe som aske ... Det ser også skummelt ut.
Janko: Og hvem fortalte deg at det var skjærsilden?
Vicka: Madonnaen! Hvem andre kan fortelle oss?
Janko: Fortalte han deg om det?
Vicka: Han fortalte ting vi allerede burde ha visst.
Janko: Hva for eksempel?
Vicka: Vel, dette er stedet der sjeler blir renset, at så mye må be for, og så videre.
Janko: Har du sett noen i skjærsilden?
Vicka: Nei, ingen. Vi har heller ikke hørt noe komme fra det.
Janko: Så det ser ut som en stor grav!
Vicka: Noe sånt. Stygge og det er det.
Janko: Så tok vår kone deg til helvete?
Vicka: Ja, ja. Jeg har allerede fortalt deg dette.
Janko: Vil du beskrive det litt for meg?
Vicka: Her for en liten stund siden i vår dialog har vi allerede beskrevet det. Brann ... djevler ... stygge mennesker! Alle med horn og haler. De ser alle ut som djevler. De lider ... Gud bare bevarer oss.
Janko: Har du tilfeldigvis gjenkjent noen der?
Vicka: Nei, ingen. Bortsett fra at jeg så den blonde og kåte kvinnen igjen. Hun lider midt i den brannen; og djevlene rundt henne. Forferdelig og det er det.
Janko: Vel, Vicka; vi har allerede strukket litt.
Vicka: Hva kan jeg gjøre med det? Det er aldri nok for deg!
Janko: Vel, la oss gå videre. Hva skjedde etter å ha sett alt dette?
Vicka: Vi er tilbake på jorden. Ellers hvor ville vi gått?
Janko: Og på hvilken måte?
Vicka: Akkurat da vi dro.
Janko: Holdte fruen din i hånden og lente deg foran huset?
Vicka: Overhode ikke! Han forlot oss inne i huset, hvor han tok oss!
Janko: Inne i huset?
Vicka: Vel, jeg fortalte deg: om lille Jakov.
Janko: Direkte ovenfra?
Vicka: Rett nede på kjøkkenet til lille Jakov.
Janko: Så noen deg da de brakte deg ned?
Vicka: Nei, ingen. Moren til Jakov var ute; han lette etter ham. [Merk at moren til Jakov hevdet at hun først hadde søkt etter ham hjemme og ikke hadde funnet ham].
Janko: Og Madonna?
Vicka: Fruen vår tok oss ned, hilste på oss og dro.
Janko: Og du?
Vicka: Hva kan vi gjøre? Sakte prøvde vi å slå oss til ro ... Vi roet oss tidlig. Jakov var litt hovent og så sliten ut, men han ryddet snart også opp.
Janko: Og du?
Vicka: Jeg så meg ikke, men kom raskt inn i meg selv.
Janko: Hvem så deg først?
Vicka: Jakovs mor.
Janko: Og hva fortalte han deg?
Vicka: Han spurte oss hvor vi gjemte oss fordi hun lette etter oss. Og han begynte å gråte da han så utseendet til Jakov. Så roet vi oss på en eller annen måte, hun og oss.
Janko: Fortalte du henne noe?
Vicka: Selvfølgelig! Så kom noen av nabolaget og vi fortalte dem om det også.
Janko: Trodde de deg?
Vicka: Ja, de trodde på det! Det var fremdeles synlig på oss at vi hadde opplevd noe; noe uvanlig.
Janko: Vår frue forbød deg derfor ikke å fortelle det.
Vicka: Han har ikke forbudt det; ja, han ba oss fortelle det. Ellers hvorfor skulle han vise det for oss?
Janko: Vel, Vicka. Si meg hvor lenge det hele varte.
Vicka: Cirka tjue minutter; det virker i det minste slik på meg.
Janko: Vicka, takk. Du har vært virkelig tålmodig.
Vicka: Jeg har alltid vært med deg!
Janko: Takk for det også.