Mirjana fra Medjugorje "la oss følge den stien som Vår Frue ønsker"

Den visjonære Mirjana Dragicevic-Soldo deltok i daglige opptredener fra 24. juni 1981 til 25. desember 1982. I den siste daglige opptredenen fortalte Vår Frue henne, etter å ha betrodd den 10. hemmeligheten, at det fra det øyeblikket ville vises for henne. en gang i året, og nettopp 18. mars. Og slik har det skjedd de siste årene. I anledning den siste opptredenen 18. mars 2006 hadde mange tusen pilegrimer fra hele verden samlet seg for å be Rosenkransen i Cenacle, søsteren Elviras samfunn. I bønn ventet de på Vår Frues ankomst. Mirjana kom med mannen Marko og de nærmeste slektningene. Utseendet begynte klokken 13.59 og varte til 14.04. Vår Frue ga følgende melding:

“Kjære barn! I denne fastetiden inviterer jeg deg til indre avkall. Veien til avskjed fører deg gjennom kjærlighet, faste, bønn og gode gjerninger. Bare med en perfekt indre avkjenning vil du gjenkjenne Guds kjærlighet og tegnene på tiden du lever i. Du vil være vitne til disse tegnene og begynne å snakke om dem. Det er dit jeg vil ta deg. Takk for at du følger meg. " Dagen etter, festen til St. Joseph, besøkte vi Mirjana hjemme hos henne og snakket med henne. Han ga oss følgende intervju:

Mirjana, i går deltok du på den årlige forestillingen. Hva kan du fortelle oss om inntrykkene av denne dagen? Jeg har allerede sagt det ofte: Du kan se Vår Frue tusenvis av ganger, men når hun dukker opp, er det for meg som om det var første gang. Faktisk er det alltid stor glede, kjærlighet, trygghet og nåde. Dette er akkurat det som kan sees i øynene hennes når jeg observerer henne under åpenbaringen. Under åpenbaringen observerer Vår Frue alle tilstedeværende mennesker, hver enkelt individuelt. Noen ganger, når han ser på noen, ser jeg smerter i øynene, noen ganger glede, noen ganger ro, noen ganger tristhet. Alt dette får meg til å forstå at hun bor med hver eneste tilstedeværende person og deler deres glede, smerte eller lidelse.

I går, under åpenbaringen, var det fantastisk. Jeg falt på kne og ba sammen med de andre pilegrimene. Jeg så dem, jeg lyttet til deres bønn. Da øyeblikket kom for vår frue, var følelsene mine så sterke at jeg visste at dette var øyeblikket det ville komme.

Hvis Vår Frue ikke hadde kommet i det øyeblikket, ville jeg ha eksplodert ettersom følelsene mine var sterke. Når Vår Frue dukker opp, forsvinner alt annet. Så for meg er det ikke flere pilegrimer, det er ikke lenger stedet hvor jeg ventet på innsynet, alt blir blått som himmelen, og du er viktigere enn alt.

Vår Frue hadde som alltid en grå kjole og et hvitt slør. Og gudskjelov, det var ikke trist. Det er vanligvis trist nesten alltid når jeg har en opptreden 2. i måneden.

Denne gangen var hun lykkelig. Jeg kan ikke si at hun var for glad og lo. Men jeg takker Gud for at det ikke var smerter, tristhet eller tårer i øynene hans. Hun hadde et morsuttrykk, og det virket som om hun ønsket at vi på en eller annen måte skulle forstå med hjertet, med kjærlighet og med et smil, hva hun vil ha fra oss. Hun ga meg beskjeden, og jeg stilte henne noen flere spørsmål om mennesker i vanskelige livssituasjoner. Hun svarte på spørsmålene mine. Hun velsignet oss alle, som hun alltid gjør, med sin mors velsignelse.

Han gjentok igjen at dette er hennes mors velsignelse, men at den største velsignelsen vi kan motta på jorden er prestevelsignelsen, fordi det er hennes sønn som velsigner oss gjennom presten.

Under tilsynet fikk du en melding. Hvordan tolker du det?

For meg personlig er meldingen veldig dyp.

Jeg ble for vane, etter hvert inntrykk, å resitere rosenkransen og reflektere over hvert ord som Vår Frue sa under meldingen og på hvert uttrykk i ansiktet hennes. Først prøver jeg å forstå hva Gud vil si til meg personlig, og først da tenker jeg på hva han vil kommunisere til andre gjennom meg.

Vi har ingen rett til å tolke budskapet, for alle må personlig reflektere over det og forstå hva Gud vil fortelle ham. Meldingen er rettet til oss alle fordi Gud vil at vi alle skal lytte til den og alle til å etterleve den. I den siste meldingen, så langt jeg klarte å forstå, slo uttrykket "indre forsakelse" meg fremfor alt. Hva mener Vår Frue med dette? Jeg tror det ikke er vanskelig å forstå, og jeg tror at indre avkall ikke bare er nødvendig i fastetiden, men hele livet vårt bør være en indre avkall.

Vår Frue ber oss ikke om noe vi ikke kan oppnå. Jeg tror at indre avskjed betyr å sette den gode Herren og Jesus først i vårt hjerte og i vår familie. Hvis Gud og Jesus tar førsteplassen, har vi alt, fordi vi har den sanne freden som bare de kan gi oss.

I meldingen sier Vår Frue også at veien til indre forsakelse går gjennom kjærlighet. Hva betyr kjærlighet? For meg betyr det at vi må gjenkjenne Jesus i hvert menneske vi møter og kjenner, og at vi må elske ham som sådan og ikke dømme eller kritisere ham: faktisk kan vi ikke ta Guds ting i våre hender, fordi vi dømmer menn på en helt annen måte. Gud dømmer menn etter kjærlighet og vet hva som ligger i menneskets hjerte, men vi kan ikke vite det. Så snakker Vår Frue om faste. Du vet også fra meldingene hvor viktig det er for Vår Frue å faste på brød og vann på onsdager og fredager. Faste skal være vårt liv. Men hun forstår oss og forteller oss alle at nettopp gjennom bønn vil vi forstå hvilket offer vi kan bringe i stedet for å faste. Til de som aldri har faste, vil jeg anbefale å gjøre det Vår Frue gjorde med oss ​​da innsynene begynte. Da hun dukket opp i Medjugorje, ba hun oss ikke umiddelbart om å faste på brød og vann på onsdager og fredager, men først snakket hun med oss ​​om betydningen av å faste på fredager, og derfor initierte hun oss til å faste en gang i uken, nemlig Fredag. Først senere, etter en stund, la han til at vi måtte faste på brød og vann også på onsdager.

I meldingen fremhever dessuten Vår Frue bønn. Hva skal bønn bety for oss? Bønn skal være vår daglige dialog med Gud, vår konstante kontakt. Hvordan kan jeg si at jeg elsker noen som er viktig for meg og som tar første plass i hjertet mitt, hvis jeg aldri snakker med ham?

Bønn bør derfor ikke være en byrde, men bare hvile av sjelen og fellesskap med en kjær.

Til slutt snakket Vår Frue om gode gjerninger. Jeg tror at faste, bønn og kjærlighet fører oss til gode gjerninger. Vår Frue har alltid formanet oss til disse gode gjerningene og vil at vi skal vise at vi er kristne, at vi er troende, og at vi deler andres smerte og lidelse. Vi må gi noe fra hjertet, og ikke det vi ikke lenger trenger, men det vi virkelig trenger, ønsker og elsker dypt. I dette ligger vår storhet som kristne. Og dette er nettopp veien som fører oss til indre avkall.

Han sier også at vi vil forstå tegnene til tiden vi lever i og legger også til at vi vil begynne å snakke om dem. Hva kan det bety at vi vil snakke om tegnene? Vi kristne har på en eller annen måte lært hva Jesus sa: ditt JA er et JA, og NEI er et NEI. Så også jeg spør meg selv hva Gud mener gjennom Vår Frue, når han sier: vil du forstå tegnene og vil du begynne å snakke om dem?

Kanskje en ekstraordinær tid har kommet, og vi må vitne om vår tro, men ikke gi råd til folk om hva de skal gjøre. Alle er flinke til å snakke. Jeg tenker på viktigheten av å snakke gjennom livet vårt, leve budskapene til Vår Frue, leve med Gud hver dag.

Jeg tenker på viktigheten av å heve vår stemme for gode ting og mot dårlige ting, for å virkelig forstå at dette må være vår tale. Og jeg tror Vår Frue mente dette da hun sa: det er der jeg vil ta deg.

For å avslutte sa han: “Takk for at du fulgte meg”! Normalt sier Vår Frue: "Takk for at du har svart på samtalen min"! Men denne gangen sa han: “Takk for at du fulgte meg”! Dette betyr at vi fortsatt må be mye for å kunne forstå hvert ord som Vår Frue ønsket å si til oss. Vår Fru sa ikke: "Kjære Mirjana, jeg gir deg beskjeden", men "Kjære barn". Jeg sier alltid at jeg ikke er mer verdt for Vår Frue enn noen annen av dere, for for en mor er det ikke noe privilegert barn. Vi er alle hans barn, som hun velger for forskjellige oppdrag. Spørsmålet er nå hvor mange ganger vi er klare til å følge vår Frues vei, som hun kaller oss alle på samme måte. Og dette er et personlig ansvar.

Mirjana, du var blant de første seerne som så Vår Frue. Vi feirer 25 år med hans nærvær. Hvordan ser du deg selv, som en seer, etter 25 år?

Når jeg nå ser tilbake og ser at det har gått 25 år, føles det som om det var i går. Jeg kan ikke tro at det har gått så lenge. I de første dagene av oppfatningen følte jeg meg veldig rart, og det var hundrevis av uklare spørsmål. Vi bodde i Sarajevo da. Det var kommunistperioden og av frykt snakket ikke foreldrene mine mye om tro, selv om vi praktiserte den. Vi gikk til messe hver søndag, og som familie resiterte vi rosenkransen og andre bønner hver kveld.

Da Vår Frue dukket opp for meg, visste jeg ikke om jeg var i live eller død. Jeg følte meg mer i himmelen enn på jorden. Jeg gjorde rutinearbeidet mitt, men tankene mine var alltid i himmelen med kjære Madonna. Jeg ba den gode Herre om å få meg til å forstå om det var mulig at jeg virkelig så Madonna og at jeg virkelig opplevde alt dette. Jeg husker da at jeg tenkte hvor vakkert det ville være hvis livet mitt endte så snart som mulig og jeg kunne være sammen med Vår Frue. Jeg ønsket faktisk å leve mer i ideen min enn i virkeligheten. Min favoritt ting var å kunne være stille og reflektere. Og så i løpet av dagen reflekterte jeg stille over alt som gjaldt møtet med Madonna. Så, med tiden og med hjelp av vår kjære mor, ble jeg kjent med alt dette. Vår Frue hjalp meg til å forstå og akseptere alt. Det hjalp meg også å hjelpe andre mennesker slik at også de forstår. Og så gikk 25 år raskt.

I disse 25 årene har Vår Frue alltid vært den samme og har sitt prosjekt å gjennomføre. På 16-årsjubileet sa Vår Frue: “Jeg har vært sammen med deg i 16 år. Dette viser deg hvor mye Gud elsker deg ”. Så i løpet av disse 25 årene kan vi virkelig se hvor mye Gud elsker oss, og hvor lenge hans mor sender oss for å hjelpe oss med å forstå og følge den rette veien.

For meg er hvert møte med Vår Frue som om det var første gang, så jeg kan ikke si: “Det er helt normalt”. Det er aldri normalt, men det er en stor følelse.

Kilde: Medjugorje, en invitasjon til bønn, Mary Queen of Peace n. 68