Når Gud snakker til oss i drømmene våre

Har Gud noen gang snakket med deg i en drøm?

Jeg har aldri prøvd det alene, men jeg er alltid fascinert av de som har gjort det. Som dagens gjesteblogger, Patricia Small, forfatter og fast bidragsyter til mange blogger. Du husker kanskje drømmen hennes om et trøstende og helbredende vannhull fra magasinet Mysterious Ways.

Det var ikke den eneste gangen Patricia fant trøst fra Gud i en drøm.

Her er historien hans ...

"Alt jeg trenger, din hånd har gitt, stor er din trofasthet, Herre mot meg." Hvor mange ganger har jeg bedt disse ordene som en takkebønn når jeg ser tilbake på Guds trofasthet mot meg.

Som da jeg var 34 og nylig ble skilt, alene, måtte jeg begynne på nytt økonomisk og innse hvor mye jeg desperat ønsket barn. Jeg var redd og ba om hjelp og trøst fra Gud. Og så kom drømmene.

Den første kom midt på natten, og det var så utrolig at jeg våknet med en gang. I drømmen så jeg en delvis regnbue rett over sengen min. "Hvor er han fra?" Jeg lurte på før jeg lot hodet falle ned på puten. Søvn gikk raskt over meg, det samme gjorde en annen drøm. Denne gangen hadde buen vokst og tilsvarte nå en halv regnbue. "Hva i all verden?" Tenkte jeg da jeg våknet. "Herre, hva betyr disse drømmene?"

Jeg visste at regnbuer kan være et symbol på Guds løfter, og jeg følte at Gud prøvde å fortelle meg sine løfter på en personlig måte. Men hva sa han? "Herre, hvis du snakker med meg, vær så snill å vis meg en annen regnbue," ba jeg. Jeg visste at hvis tegnet kom fra Gud, ville jeg vite det.

To dager senere sov min 5 år gamle niese Suzanne. Hun var et følsomt og åndelig barn. Vår favoritt tid sammen var å lese historier før sengetid og deretter si våre kveldsbønner. Han gledet seg like mye til meg som denne gangen. Så jeg ble overrasket da jeg ved sengetid hørte henne rote gjennom kunstartiklene mine i stedet for å gjøre meg klar for søvn.

"Kan jeg akvarell, tante Patricia?" Han spurte meg.

"Vel, nå er det tid for sengetid," sa jeg sakte. "Vi kan akvarell om morgenen."

Tidlig på morgenen ble jeg vekket av Suzanne som undersøkte kunstmaterialene mine. "Kan jeg gjøre akvarell nå, tante Patricia?" Hun sa. Morgenen var kald, og jeg ble igjen forvirret over at hun ønsket å komme seg ut av den varme sengen sin for å gå i akvarell. "Jada, kjære," sa jeg. Jeg snublet søvnig på kjøkkenet og kom tilbake med en kopp vann for å la henne dyppe børsten.

Snart, på grunn av kulde, gikk jeg tilbake til sengs. Jeg kunne lett ha sovnet igjen. Men så hørte jeg Suzannes søte lille stemme. "Vet du hva jeg skal gjøre med deg, tante Tricia?" Hun sa. "Jeg skal lage deg en regnbue og sette deg under regnbuen."

Dette var. Regnbuen jeg har ventet på! Jeg kjente farens stemme og tårene kom. Spesielt da jeg så Suzannes maleri.

Jeg smilte med en gigantisk regnbue over meg, hendene løftet til himmelen. Et tegn på Guds løfte. At han aldri ville forlate meg, at han alltid hadde meg. At jeg ikke var alene.