Den hellige Faustina forteller oss hvordan vi skal reagere når vi mister åndelig trøst

Det er lett å gå i den fellen å tenke at når vi følger Jesus, bør vi kontinuerlig bli trøstet og trøstet i alt vi gjør. Det er sant? Ja og nei. På en måte vil vår trøst være kontinuerlig hvis vi alltid oppfyller Guds vilje og vet at vi gjør det. Imidlertid er det tider når Gud fjerner all åndelig trøst fra vår sjel av kjærlighet. Vi kan føle at Gud er fjern og opplever forvirring eller til og med tristhet og fortvilelse. Men disse øyeblikkene er øyeblikk av den største nåde man kan tenke seg. Når Gud virker fjern, bør vi alltid undersøke samvittigheten vår for å forsikre oss om at den ikke er et resultat av synd. Når samvittigheten vår er klar, bør vi glede oss over det sensoriske tapet av Guds nærvær og tapet av åndelig trøst. Fordi?

Fordi dette er en handling av Guds nåde da den inviterer oss til lydighet og nestekjærlighet til tross for våre følelser. Vi får muligheten til å elske og tjene selv om vi ikke føler noen umiddelbar trøst. Dette gjør vår kjærlighet sterkere og forener oss fastere til den rene barmhjertighet fra Gud (se dagbok 68). Reflektere over fristelsen til å vende deg bort fra Gud når du føler deg nede eller nød. Betrakt disse øyeblikkene som gaver og muligheter til å elske når du ikke har lyst til å elske. Dette er muligheter for å bli forvandlet av Mercy til den reneste form for Mercy.

Herre, jeg velger å elske deg og alle du har lagt inn i livet mitt, uavhengig av hvordan jeg har det. Hvis kjærlighet til andre gir meg stor trøst, takk. Hvis kjærlighet til andre er vanskelig, tørr og vond, takker jeg deg. Herre, rens min kjærlighet i en mer autentisk form enn din guddommelige nåde. Jesus jeg tror på deg.