Dagens helligdag for 18. januar: historien til San Carlo da Sezze

(19. oktober 1613-6 januar 1670)

Charles trodde Gud kalte ham til å være misjonær i India, men han kom aldri dit. Gud hadde noe bedre for denne etterfølgeren til broder Juniper fra 17-tallet.

Charles ble født i Sezze, sørøst for Roma, og ble inspirert av Salvator Hortas og Paschal Baylons liv til å bli franciskaner; han gjorde det i 1635. Charles forteller oss i sin selvbiografi: "Vår Herre satte i mitt hjerte besluttsomheten om å bli en lekebror med et stort ønske om å være fattig og å be om sin kjærlighet".

Carlo fungerte som kokk, portier, sakristan, gartner og tigger i forskjellige klostre i Italia. På en måte var det "en ulykke som ventet på å skje". Han tente en gang en stor brann på kjøkkenet da oljen han stekte løken i tok fyr.

En historie viser hvor mye Charles adopterte ånden til St. Francis. Overlegen beordret Carlo, den gang en portier, å bare mate de reisende munkene som dukket opp ved døren. Charles adlød denne retningen; på samme tid reduserte almissene til broderne. Charles overbeviste overlegen at de to fakta var knyttet sammen. Da kongene begynte å gi varene til de som spurte ved døren, økte også almissene til kongene.

Under ledelse av bekjenneren skrev Charles sin selvbiografi, The Grandeurs of the Mercies of God. Han har også skrevet mange andre åndelige bøker. Han har gjort god bruk av sine forskjellige åndelige regissører gjennom årene; de hjalp ham med å finne ut hvilke av Charles ideer eller ambisjoner som kom fra Gud. Charles selv ble søkt etter åndelig råd. Den døende paven Clement IX kalte Charles til sengen sin for en velsignelse.

Carlo hadde en god følelse av Guds forsyn. Fader Severino Gori sa: "Med ord og eksempel minnet han alle om behovet for å bare forfølge det som er evig" (Leonard Perotti, San Carlo di Sezze: A ' selvbiografi, s. 215).

Han døde i San Francesco a Ripa i Roma og ble gravlagt der. Pave Johannes XXIII kanoniserte ham i 1959.

refleksjon

Dramaet i de helliges liv er fremfor alt indre. Karls liv var spektakulært bare i hans samarbeid med Guds nåde. Han ble fascinert av Guds majestet og av den store barmhjertigheten mot oss alle.