Jeg, en ateistforsker, tror på mirakler

Når jeg kikket inn i mikroskopet mitt, så jeg en dødelig leukemicelle og bestemte meg for at pasienten hvis blod jeg undersøkte, måtte være død. Det var 1986, og jeg så på en stor haug med "blinde" beinmargprøver uten å bli fortalt hvorfor.
Gitt den ondartede diagnosen, antok jeg at det var for en søksmål. Kanskje en sørgende familie saksøkte legen for et dødsfall som virkelig ikke kunne gjøres. Benmargen fortalte en historie: pasienten gikk gjennom cellegift, kreften gikk i remisjon, deretter tilbakefall, fikk en ny behandling og kreften gikk i remisjon for andre gang.

Senere fikk jeg vite at hun fortsatt levde sju år etter prøvelsene. Saken var ikke for en rettssak, men ble av Vatikanet ansett som et mirakel i saksdokumentet for kanoniseringen av Marie-Marguerite d'Youville. Ingen helgen hadde ennå blitt født i Canada. Men Vatikanet hadde allerede avvist saken som et mirakel. Ekspertene hennes hevdet at hun ikke hadde hatt første ettergivelse og tilbakefall; i stedet argumenterte de for at den andre behandlingen førte til den første remisjonen. Dette subtile skillet var avgjørende: vi tror det er mulig å gro i den første remisjonen, men ikke etter et tilbakefall. Ekspertene i Roma ble enige om å revurdere sin beslutning bare hvis et "blindt" vitne igjen hadde undersøkt prøven og oppdaget det jeg så. Rapporten min ble sendt til Roma.

Jeg hadde aldri hørt om en kanoniseringsprosess og kunne ikke forestille meg at beslutningen krevde så mange vitenskapelige hensyn. (…) Etter en stund ble jeg invitert til å vitne i den kirkelige domstolen. Bekymret for hva de måtte spørre, tok jeg med meg noen artikler fra medisinsk litteratur om muligheten for å overleve leukemi, og fremhevet hovedtrinnene i rosa. (...) Pasienten og legene vitnet også i retten, og pasienten forklarte hvordan hun hadde kommet til d'Youville under tilbakefallet.
Etter enda mer tid fikk vi høre den spennende nyheten om at d'Youville ville bli helliget av Johannes Paul II 9. desember 1990. Søstrene som hadde åpnet helliggjørelsessaken, inviterte meg til å delta i seremonien. Først nølte jeg med ikke å ville fornærme dem: Jeg er ateist og mannen min er jødisk. Men de var glade for å inkludere oss i seremonien, og vi kunne ikke overse privilegiet å være personlig vitne til anerkjennelsen av vårt lands første helgen.
Seremonien var i San Pietro: det var nonnene, legen og pasienten. Rett etter møtte vi paven: et uforglemmelig øyeblikk. I Roma ga de kanadiske postulantene meg en gave, en bok som radikalt forandret livet mitt. Det var en kopi av Positio, hele vitnesbyrdet om Ottawa-miraklet. Den inneholdt sykehusdataene, transkripsjonene av vitnesbyrdene. Den inneholdt også rapporten min. (...) Plutselig innså jeg med forbløffelse at det medisinske arbeidet mitt hadde blitt plassert i Vatikanets arkiv. Historikeren i meg tenkte straks: vil det også være alle mirakler for tidligere kanoniseringer? Selv alle helbredelsene og sykdommene som ble kurert? Ble medisinsk vitenskap vurdert tidligere, slik det er i dag? Hva hadde legene sett og sagt da?
Etter tjue år og mange turer til Vatikanarkivene har jeg gitt ut to bøker om medisin og religion. (...) Forskningen fremhevet oppsiktsvekkende historier om helbredelse og mot. Det avslørte noen sjokkerende paralleller mellom medisin og religion når det gjelder resonnement og mål, og viste at Kirken ikke la vitenskapen til side for å uttale seg om det som er mirakuløst.
Selv om jeg fremdeles er ateist, tror jeg på mirakler, fantastiske fakta som skjer og som vi ikke finner noen vitenskapelig forklaring på. Den første pasienten er fortsatt i live 30 år etter å ha blitt rammet av akutt myeloid leukemi, og jeg kan ikke forklare hvorfor. Men det gjør hun.